Tekst av Simon Stranger
Kunsthåndverk nr. 4, 2014
I
Den hvite, myke bomullen er det første som
møter den nyfødte. Først en finvevd klut som
strykes lett over hodet, for å tørke bort blod
og fett og fostervann. Så et større stykke
tøy, til å vikle rundt det lille barnet, før det
legges mot morens kropp. Senere er det nye
stykker med stoff. Bukser, skjorter, kjoler, og
til slutt, et laken som trekkes opp over den
døde kroppen, som et forheng.
II
Tre rødbrune kveiler av stoff, tvunnet
sammen til små søyler. For noen vil de minne
om slike steinstøtter man finner i ørkenen,
der vinden og vannet har dratt av lag på lag
med porøs stein, etter hvert som tusenårene
har gått, og gradvis slipt dem runde og
slanke.
For andre vil de minne om noe undersjøisk,
som koraller (denne merkelige blandingen
av det levende, det døde, av polypper og
stein, som vokser utover i tropiske farvann,
og kan anta alle tenkelige former og farger).
De vi huske følelsen av vektløshet, og av å
tre inn i noe grunnleggende annerledes, som
en annen planet, der de svømte under overflaten,
med dykkermaske og snorkel på en ferie;
lot seg forsvinne inn i den fremmede og
annerledes verdenen som hele tiden finnes
like utenfor land. Der duver ikke gresset med
vinden, men med bølgene, med vannmassene
som sirkulerer rundt, og trekkes i av månen.
Der smetter stimer av fargerike småfisk inn
i trange åpninger i korallene, og napper av
det som kan spises fra fjellet og fra plantene.
For noen av disse vil kanskje den midterste
skulpturen kunne minne om en anemone.
En purpurfarget, fløyelsmyk blomst som folder
seg ut under vann.
En annen vil bøye seg ned for å betrakte
disse skulpturene, og finne en skikkelse der:
en fremoverlent, kjolekledd kvinne, tynget av
det hun bærer på ryggen. Tynget av alderen.
Ved siden av henne står en annen kvinne,
yngre, oppreist, kanskje en datter.
Hva heter denne egenskapen vi er født
med, som ser etter menneskelige trekk i
omgivelsene? Som finner øyne i kvisthullene i
en plankevegg, eller et ansikt i en fjellvegg?
Egenskapen som gjør at jeg kan se en kvinne
i skulpturen til venstre, med et ansikt. Jeg
kan se hvordan hun kikker bekymret på den
eldre kvinnen ved siden av seg. Denne egenskapen,
det er den vi trenger for å kjenne
igjen våre nærmeste. For å fokusere på de
sidene av oss som kommuniserer følelser. Det
er den egenskapen som skaper gjenkjennelse,
som skaper forståelse, som skaper empati.
Likevel: Den første assosiasjonen jeg fikk
av disse skulpturene er krigen, det stedet der
empatien ikke skal finnes. Det første jeg fant
i disse tårnene av tøy, er opprørsstyrkene i
Afghanistan: en ørkenkriger som snur seg
mot kameraet, med bistert blikk og et
gevær mellom hendene. På hodet hans, en kveil
av stoff, fylt med støv og svette og blod. Før
han snur seg og går videre og blir borte bak
kampesteinene, forsvinner inn i landskapet,
inn i historien, slik alle krigere gjør. Og ut
av krigen vokser sårene. Og ut av sårene,
bandasjer. En kveil med stoff rundt et sår, og
i stoffet fester det seg skitt, og støv og blod.
Krigen er aldri ren, slik bomullen er det (selv
om disse plantene strever, kjemper om
plassen og presser bort andre på veien mot
lyset, i en krig for langsom for våre øyne).
Studerer man skulpturene nærmere, ser
man også enkelte mønstre, som de grønne
stripene i det som kanskje har vært en skjorte,
kanskje en pute. Et stoff noen har båret
inn mot kroppen gjennom gatene, eller hvilt
ryggen mot på en veranda, eller på en seilbåt.
III
Hva gjør livet med oss?
Kveiler seg rundt oss, presser oss, og får
oss til å falme, slik avissider falmer, der de
ligger skjult inni veggene på gamle villaer,
og først dras frem mange tiår senere, fulle av
støv, og fulle av fortid. En gammel hvit villa,
som den jeg selv vokste opp i, der vepsebolene
noen ganger samlet seg.
Vepsebol. Disse flakene som vepsen
danner av spyttet sitt, ligger tynt utenpå
hverandre, hvite, som bandasjer, eller som
stoffet man surrer rundt et barns arm, før det
gipses. Før det pensles på med hvit gips som
suges inn i det firkantede stoffet og tørker.
Blir hardt, slik korallene blir harde, før armen
tas med til skole, og får autografer
og hilsener.
Livet som vokser, som vikler seg ut, tråd
for tråd. Blir forelskelser, møter, ulykker og
lykker.
Blir til barn som skriker på en fødeavdeling,
og som pakkes inn i en bylt av stoff.
Blir kledet som legges over den døde som
ligger igjen på gaten, etter en bilbombe. Blir
til blikk, til møter, til hud som treffer hud,
og til ord som treffer ører, treffer hjerter og
hjerner. Blir til hender som vikler seg inn i
hverandre, og til dyner som pakkes rundt
noen som sover.
Krigeren vender ryggen til, forsvinner inn
i det støvete landskapet.
Steinstøttene blir stående stille i
landskapet bak ham.
Det blir natt, og korallene slukes av mørket.
Verden duver inn i seg selv.
Jeg lukker øynene.
Forsvinner."