Tekst av Simon Stranger

Kunsthåndverk nr. 4, 2014

I

Den hvite, myke bomullen er det første som

møter den nyfødte. Først en finvevd klut som

strykes lett over hodet, for å tørke bort blod

og fett og fostervann. Så et større stykke

tøy, til å vikle rundt det lille barnet, før det

legges mot morens kropp. Senere er det nye

stykker med stoff. Bukser, skjorter, kjoler, og

til slutt, et laken som trekkes opp over den

døde kroppen, som et forheng.

II

Tre rødbrune kveiler av stoff, tvunnet

sammen til små søyler. For noen vil de minne

om slike steinstøtter man finner i ørkenen,

der vinden og vannet har dratt av lag på lag

med porøs stein, etter hvert som tusenårene

har gått, og gradvis slipt dem runde og

slanke.

   For andre vil de minne om noe undersjøisk,

som koraller (denne merkelige blandingen

av det levende, det døde, av polypper og

stein, som vokser utover i tropiske farvann,

og kan anta alle tenkelige former og farger).

De vi huske følelsen av vektløshet, og av å

tre inn i noe grunnleggende annerledes, som

en annen planet, der de svømte under overflaten,

med dykkermaske og snorkel på en ferie;

lot seg forsvinne inn i den fremmede og

annerledes verdenen som hele tiden finnes

like utenfor land. Der duver ikke gresset med

vinden, men med bølgene, med vannmassene

som sirkulerer rundt, og trekkes i av månen.

Der smetter stimer av fargerike småfisk inn

i trange åpninger i korallene, og napper av

det som kan spises fra fjellet og fra plantene.

For noen av disse vil kanskje den midterste

skulpturen kunne minne om en anemone.

En purpurfarget, fløyelsmyk blomst som folder

seg ut under vann.

   En annen vil bøye seg ned for å betrakte

disse skulpturene, og finne en skikkelse der:

en fremoverlent, kjolekledd kvinne, tynget av

det hun bærer på ryggen. Tynget av alderen.

Ved siden av henne står en annen kvinne,

yngre, oppreist, kanskje en datter.

Hva heter denne egenskapen vi er født

med, som ser etter menneskelige trekk i

omgivelsene? Som finner øyne i kvisthullene i

en plankevegg, eller et ansikt i en fjellvegg?

Egenskapen som gjør at jeg kan se en kvinne

i skulpturen til venstre, med et ansikt. Jeg

kan se hvordan hun kikker bekymret på den

eldre kvinnen ved siden av seg. Denne egenskapen,

det er den vi trenger for å kjenne

igjen våre nærmeste. For å fokusere på de

sidene av oss som kommuniserer følelser. Det

er den egenskapen som skaper gjenkjennelse,

som skaper forståelse, som skaper empati.

   Likevel: Den første assosiasjonen jeg fikk

av disse skulpturene er krigen, det stedet der

empatien ikke skal finnes. Det første jeg fant

i disse tårnene av tøy, er opprørsstyrkene i

Afghanistan: en ørkenkriger som snur seg

mot kameraet, med bistert blikk og et

gevær mellom hendene. På hodet hans, en kveil

av stoff, fylt med støv og svette og blod. Før

han snur seg og går videre og blir borte bak

kampesteinene, forsvinner inn i landskapet,

inn i historien, slik alle krigere gjør. Og ut

av krigen vokser sårene. Og ut av sårene,

bandasjer. En kveil med stoff rundt et sår, og

i stoffet fester det seg skitt, og støv og blod.

Krigen er aldri ren, slik bomullen er det (selv

om disse plantene strever, kjemper om

plassen og presser bort andre på veien mot

lyset, i en krig for langsom for våre øyne).

   Studerer man skulpturene nærmere, ser

man også enkelte mønstre, som de grønne

stripene i det som kanskje har vært en skjorte,

kanskje en pute. Et stoff noen har båret

inn mot kroppen gjennom gatene, eller hvilt

ryggen mot på en veranda, eller på en seilbåt.

III

Hva gjør livet med oss?

   Kveiler seg rundt oss, presser oss, og får

oss til å falme, slik avissider falmer, der de

ligger skjult inni veggene på gamle villaer,

og først dras frem mange tiår senere, fulle av

støv, og fulle av fortid. En gammel hvit villa,

som den jeg selv vokste opp i, der vepsebolene

noen ganger samlet seg.

Vepsebol. Disse flakene som vepsen

danner av spyttet sitt, ligger tynt utenpå

hverandre, hvite, som bandasjer, eller som

stoffet man surrer rundt et barns arm, før det

gipses. Før det pensles på med hvit gips som

suges inn i det firkantede stoffet og tørker.

Blir hardt, slik korallene blir harde, før armen

tas med til skole, og får autografer

og hilsener.

   Livet som vokser, som vikler seg ut, tråd

for tråd. Blir forelskelser, møter, ulykker og

lykker.

   Blir til barn som skriker på en fødeavdeling,

og som pakkes inn i en bylt av stoff.

Blir kledet som legges over den døde som

ligger igjen på gaten, etter en bilbombe. Blir

til blikk, til møter, til hud som treffer hud,

og til ord som treffer ører, treffer hjerter og

hjerner. Blir til hender som vikler seg inn i

hverandre, og til dyner som pakkes rundt

noen som sover.

   Krigeren vender ryggen til, forsvinner inn

i det støvete landskapet.

Steinstøttene blir stående stille i

landskapet bak ham.

Det blir natt, og korallene slukes av mørket.

Verden duver inn i seg selv.

Jeg lukker øynene.

Forsvinner."

Back